Barnehage-skammen
Nå nærmer vi oss den tiden av året igjen. Den tiden hvor småbarnsforeldre skal få dårlig samvittighet. Tiden hvor fagfolk og bedrevitere skal stille spørsmålstegn ved å sende små-barn i barnehagen. Hvor vi kan lese artikler og utsagn om hvor mye bedre de minste barna har det hjemme, og hvor skadelig det kan være for dere vel og ve å sende de i barnehagen.
Jeg blir så sint. Så provosert og så lei meg. De aller fleste synes det er vanskelig med barnehagestart. Uansett. Ja, det er deilig å komme tilbake i jobb, jeg gledet meg hvert fall sykt alle gangene. Det er deilig å få kjenne på «voksenlivet», drikke varm kaffe og prate fag med kolleger. Det betyr ikke at jeg med lett hjerte sender en liten ett-åring i barnehagen og lar han eller hun være der fra 0730-1630. Bli levert først og hentet sist. Men det er hverdagen, og det er en nødvendighet. Vi skal ikke trenge å ha dårlig samvittighet for det.
Nå har jeg vært gjennom tre barnehage-startere. Vår første startet i en liten trygg familiebarnehage med bare 1-åringer. Når nummer to skulle begynne vant hverdagslogistikken, og hun begynte i barnehagen som storesøster gikk til. Med søskenavdelinger som betyr 1-6-åringer på samme avdeling (som forøvrig er helt fantastisk). Hun kunne ikke gå når hun begynte i barnehagen og kom hjem med skrubbsår og blåmerker hver eneste dag. Mini begynte i samme barnehage når hun var 11 måneder. Selv om jeg synes det var deilig å leve mitt eget liv igjen, betyr ikke det at det ikke er litt sårt å sende de i barnehagen.
Men herremin hva de lærer. De er omringet av venner og flinke, smarte og omsorgsfulle voksenpersoner. De lærer at mamma og pappa går og kommer tilbake. De lærer at andre kan trøste når de er lei seg. De lærer sosiale koder og det å danne vennskap. Jeg er ingen forsker, ingen pedagog – men kom ikke her og fortell meg at det er skadelig!
Les om hvorfor jeg er evig takknemlig for barnehagen og alt barna lærer
Så hvorfor må det det skrives side opp og side ned om at barna har det best hjemme? Er det for å skape utrygghet? Er det for å gjøre en siste krampetrekning på å holde mødrene hjemme ved kjøkkenbenken? Er det for å sverte foreldre som velger å jobbe? Er det for å gi et stikk i siden til barnehagepersonell om at de ikke duger?
Ikke vet jeg hva grunnen er, og ikke ser jeg det komme noe godt ut av det heller. Ja, kanskje det legitimerer hjemmetilværelsen for de som ønsker å være hjemme med barna. Det er fint det, jeg heier på at alle må gjøre det som er riktig for seg. Men jeg skulle ønske vi kunne gjøre akkurat det – det som er riktig for hver og en familie. Ikke la oss styre, hverken i handling eller følelser av såkalte «eksperter», mammapoliti og bedrevitere som forteller oss hva som er best. Det er ikke godt for noe!!
Så kjære alle dere som snart skal sende barna i barnehage for aller første gang. Jeg vet det noen ganger stikker. Jeg vet du stiller spørsmålstegn ved din avgjørelse når poden hylgråter idet du forlater barnehagen. Jeg vet du sender mange tanker til barna mellom arbeidsoppgavene gjennom dagen og lurer på om de ansatte har husket å skifte bleie, smurt med solkrem, om de har spist nok og om de har det bra. Jeg heier på deg. Jeg heier på at du har gjort det som er riktig – eller det som må til for å få hverdagen til å gå opp. Og jeg er helt overbevist om at det som er rett for AS familie er rett for barna. Vær trygg i at det du gjør funker, og bruk ettermiddager og helger til å gjøre fine, kjedelige, hverdagslige og spennende ting med barna. Og når du etter en noen måneder med barnehage en dag kommer tidlig for å hente, kan jeg nesten garantere at de ikke vil være med hjem. De vil være i barnehagen, de vil leke og de vil være med vennene sine.
Denne høsten følger jeg min tredje jente til skolestart. Og jeg kan love deg – hver dag sender jeg varme takk til barnehagen som har gjort barna sosialt rustet til en mer krevende hverdag enn de noen gang har opplevd. Det i seg selv er verdt barnehageårene i gullvekt.