Blåruss eller spirituell hippie?

Når jeg var yngre drømte jeg om å bli en gitarspillende hippie. Jeg kjøpte meg gitar og øvde meg på alt fra Janis Joplin låter til Jewel. Problemet var at jeg ikke på noen som helst måte er musikalsk. Så øving ble vanskelig når jeg ikke engang klarte å stemme min egne gitar.

Ikke før jeg ble voksen skjønte jeg at dette ikke handlet om å spille gitar. Det handlet om å finne noe som var mitt. Finne meg.

Jeg har vokst opp i en «blåruss» familie. Det vil si, det er ingen blåruss i familien min, men tankegangen er der. Vi tror på fakta, vi jobber hardt og vi er opptatt av naboen synes. Karrier og tittel er viktig. Antall timer nedlagt på jobb enda viktigere.

Mine foreldre var grundere. Det betydde sommerjobber på alle barna fra tidlig alder og utelukkende businessprat rundt middagsbordet. Jeg kunne det meste om bransjen og produktene de solgte innen jeg var myndig.

Det var aldri noen spørsmål om jeg skulle på universitetet eller ikke. Men HVA jeg skulle studere var jammen vanskelig å velge. Jeg drømte om psykologi eller barnelege. Lege hadde jeg ikke karakter til. Familien mente at psykologi, det var IKKE et godt valg. «Økonomi Marte, det må du ta». Problemet var vel bare at jeg ikke likte det så godt. Jeg husker enda søknaden min til Samordnet opptak i 1997. På 15. og siste plass på søkelisten satt jeg opp Handelshøgskolen i Bergen. Bare for å please pappa.

Løsningen ble kvasi: ledelse og markedsføring. Følte at det handlet litt om økonomi og litt om psykologi. Det ble retningen. Jeg angrer ikke på det. Veien jeg valgte har brakt meg utallige minner, et stort nettverk av gode venner og en fantastisk mann jeg ikke hadde truffet hadde jeg valgt annerledes.

Men i dag, her jeg sitter med en master i internatioanl business og ledelse, underviser markedsføring på høgskole, en Coach utdannelse, en passion for yoga og hig etter frihet lurer jeg på: Hvem var det som valgte? Var det forventingene? Var det familien? Var det meg som bare ville please? Eller var det virkelig det jeg ville?

Den dag i dag kan jeg gå fra å ønske å bli leder i et stort selskap den ene dagen til å ville reise til eksotiske destinasjoner med barna og leve et harmonisk yogi-liv. Er jeg blåruss eller er jeg spiritual hippie?

Gapet mellom disse to verdenene er så store og drivkraften mot begge gjør at jeg ikke føler meg helt hjemme i noen av leirene. Det skaper flere spørsmål enn svar i hodet mitt? Det som surrer mest er: «hvem er jeg egentlig». For det er jammen ganske vanskelig å vite: er dette noe jeg virkelig ønsker eller er det noe jeg tror jeg ønsker fordi jeg har blitt fortalt det så mange ganger at jeg kan, bør eller har ferdighetene. Er det jeg virkelig ønsker, eller noe jeg vil fordi det kan imponere andre? Hvem vil jeg imponere- Blårussene eller hippiene? Jeg vet ikke.

Som coach har jeg i utgangspunktet alle verktøy til å grave i dette. Det fører til enda en selverkjennelse. Det er jammen i meg mye lettere å hjelpe alle andre enn å hjelpe seg selv.

Så i mellomtiden fortsetter jeg å utforske både blåruss siden og hippie siden av meg. Hvem vet, kanskje jeg er litt av begge deler og finner en fin balanse mellom de to. Jeg vet jeg er på vei dit. Og det fine med livet, det er at det blir til mens vi går. Det finnes ingen fasit.