Mammalivet / Selvutvikling

Ferieforventningene fortsetter….

Det er lørdag og høstferien har startet. Du vet, den ferien som kommer altfor tidlig. Akkurat når vi har begynt å komme i rutiner med lekser, legging og aktiviteter etter sommerferien. Som kommer før vi føler et gnagende behov for ferie og litt for tett på sommeren så vi har dårlig samvittighet for å være borte fra jobb.

Men med ferie kommer forventninger. Barna har gjerne forventninger om å reise bort, gjøre noe spesielt og gjerne eksotisk. Helt ærlig vet jeg ikke helt hvor forventningene kommer fra, men det er sikkert en god kombo av prat de hører hjemme, hva venner gjør og generelt at de er i alderen «eventyrlysten». Vi har vært igjennom mange ferier uten store planer. Noen ferier har vi tilbrakt på jobb, noen hjemme, noen på hytta og noen på lang reise. Ingen rutine. Forventningene er der like fordømt.

Men vi voksne har forventninger vi og. Jeg, i hvertfall, har alltid en forventing om at jeg skal få gjort ALT jeg ikke rekker ellers. Jeg skal sove lenge, ha masse tid til å trene, lage opp mat som jeg legger i fryseren, RYDDE og kategorisere……ja, listen er lang. Likevel er det faktisk forventningen om familieidyll som er størst.

Jeg har en forventing om at ferien skal bli idyllisk, at uansett hvor vi er og hva vi gjør skal vi fungere sammen i en symbiose med latter, kos og helt fritt for krangling og uenigheter. Det er stort sett denne forventningen som biter meg i rumpa hver eneste gang.

For det er jo faktisk ikke sånn at fordi vi er på hytta eller fordi vi ikke må stresse ut døren klokken 0745, så er vi enige i alt. Faktisk gir det oss mer tid til å være uenige. Ikke om de store tingene altså. Men om hvilket spill som skal spilles, hvem som skal sove på hvilket rom (ja, ingen faste senger på hytta – utrolig klønete- i know), hva vi skal ha til middag og hvem som skal tenne på peisen. Om vi skal gå tur eller sykle…..hvilken film vi skal se. Kjenner du deg igjen?

Jeg blir like skuffet hver gang. Så jeg, kvinne 40, lar meg tydelig påvirke av egne forventinger og sender litt «misunnelige» tanker til venner og bekjente som skal oppdage nye land og nyte sol, eller som smiler med familien fra en topp i et fjellandskap dekket i gult og rødt, så er det kanskje ikke så rart at barna gjør det.

Det aller værste, jeg klarer faktiske ikke slutte å ha de forventingene. Jeg har innsett at jeg bare må leve med det. Det jeg imidlertid kan gjøre noe med, er hvordan jeg reagerer når det ikke blir som jeg håpet, trodde eller planla. Jeg trenger ikke bli sur! Ja, jeg blir skuffet, men jeg trenger ikke bli sur. jeg trenger ikke lage dårlig stemning for resten av gjengen fordi de ikke gjør det jeg trodde vi skulle gjøre. Det er mine forventninger, ikke deres!

For meg er den beste måten å håndtere forventinger på å rett og slett sette pris på de små øyeblikkene. Ja, en klisje i know! Det er jo en grunn til at det har blitt en klisje – fordi det faktisk ligger mye rett i det. Som her, når 6-åringen kommer hjem fra skolen: «mamma, jeg har plukket en høstbukett til deg». Da kan jeg leve med litt krangling om hvem som skal sitte hvor i sofaen.

Så, denne ferien har jeg bestemt meg for å forvente av meg selv i steden for å forvente av alle andre. Det er jo faktisk sånn, at vi selv kan bestemme hvordan vi skal reagere på ting og tro det eller ei – vi kan også bestemme vår egen adferd (og ikke andres).

Så med det, god høstferie – enten du jobber, er hjemme, er på hytta eller har reist bort.

Til neste gang,

Marte
XoX

PS: bli gjerne med tettere innpå og følg meg på instagram og facebook

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *