Ferien startet med megakrise
Vi hadde gledet oss i mange uker, eller faktisk måneder. Endelig skulle hele familien på nye oppdagelser og eventyr sammen. Utforske eksotisk mat, vakre strender, bli kjent med en ny kultur og bare være sammen. Stemningen var nærmest til å ta og føle på.
Vekkeklokkene ringte klokken 0430, alle hadde reisefeber. Men vi var godt forberedte, hadde pakket alt, fått nye pass, vært i kontakt med ambassaden for å forsikre oss om at vi ikke trengte visum og fått masse gode tips fra de vi leier huset av (sjekk ut de kule digitale nomadene i awesSM, Maria og Petter Erik). Sjelden har vi vært så godt forberedt på en reise.
Det eneste nå var å komme gjennom en ganske seig flytur. Å reise i ca 20 timer med tre barn er en prøvelse. Alltid noen som må tisse, noen som er lei, alle vil sitte ved vinduet, ingen får sove samtidig, propper i ørene….ja, de av dere som har prøvd vet hva jeg snakker om. Men også det hadde vi planlagt ganske godt. Ipadene var fullstappet av godsaker fra Netflix, avtale om godishandling på flyplassen og masse pep-talks om plassering og tålmodighet. Jeg var optimistisk.
Klokken 0530 rusler vi avgårde til flybussen, glade, spente og skikkelig gira. Gardermoen viste seg fra sin beste side når vi ankom, nesten folketom og full av lovnader om lange og korte reiser. Vi stiller oss i køen for å levere bagasjen, sjekke inn hadde vi gjort kvelden før. Som sagt, alt godt planlagt.
Det er da det skjer. Krisen. Vi får ikke reise! Min mann har Nederlandsk pass og i følge flyselskapet trenger han visum. At vi hadde skriftlig fra ambassaden at det ikke var nødvendig spiller ingen rolle. Han får ikke sjekke inn. Hvor fort han kan få visum er uvisst, de antar ca 1 uke…… Jeg jobber intenst med å holde tårene tilbake. Barna blir helt knust, og når de hulker av fortvilelse presser gråten på hos meg og. Men jeg må holde hodet kaldt. Hva gjør vi??? Hva ville du gjort?
Jeg har to valg. Jeg kan si at vi alle venter, potensielt kjøpte nye billetter til alle og i værste fall gå glipp av ferien. ELLER – jeg kan bite tenna sammen og ta med meg barna til et fremmed land – langt langt borte. Med frykt for dengue-feber, trafikk og ukjent territorie. Fly alene med barna på en tur som egentlig er altfor lang selv for voksne.
Barna vil ikke reise uten pappa. De er helt fra seg. Vi er alle fortvilet. De ansatte på flyplassen er mildt sagt lite hjelpsomme og tiden går.
Da tar jeg avgjørelsen. Vi drar. Pappa fikser visum og kommer etter så fort som mulig. Dette fikser vi. Eldstemann er den eneste som holder hodet kaldt, min reddende engel. Vi gråter oss gjennom en tuklete sikkerhetskontroll (har du prøvd å være smidig når det skal legges 3 ipader, 2 telefoner, en mac, noen kameraer, fire hodetelefoner, vesker, jakker og skjerf på båndet samtidig som du trøster tre barn og være sterk og trygg samtidig). Det hjelper ikke når det piper på mini i «tunnellen»…. Vi kom oss gjennom – mor enda svettere enn før.
Vi skjærer til DNB skranken og får tatt ut noen millioner Dong. For første gang på en time kommer latteren – det er litt deilig å være millionærer.
Jeg ser på klokken. Taxfree og godis utgår. Jeg skimter opp på skjermen. GATE CLOSING. SHIT!!! Jenter – vi må løpe…..I det jeg sier det kommer en mann med gul refleksvest og walkie talkie bort til oss: «dere har to minutter på dere, løp!» sier han til oss. Til walkie talkien sier han: «jeg ser de, de er på vei.» Vi løper alt vi kan. Strekningen fra taxfreen vi ikke har rukket til neste sikkerhetskontroll har aldri vært så lang. Barna rakk ikke engang å klage over manglende shopping – nå gjaldt det å komme seg på flyet.
Vi rakk det – med nød og neppe. Det var nok det nærmeste vi kom god service på denne morgenen – de ventet på oss. Det var jo noe 🙂
Så sitter vi der på flyet, det er tid til å snakke om det som har skjedd, til å trøste, roe og bekrefte at dette kommer til å gå bra.
I det vi mellom-lander i Doha 6,5 timer senere, med noen flere timer søvn, er vi enige om at vi klarer oss ganske bra. Jentetur er ikke så værst det heller.
Den følelsen av å ankomme huset vi leier i Hoi An ca 24 timer etter av vi reiste hjemmenfra var jammen verdt det. Triste var vi alle. Men vi var også enige om at nå må vi gjøre det beste ut av det. Gjøre oss kjent, og gjøre jenteting. I morgen blir det spa på oss…..
Noen ganger føles livet litt urettferdig. Vi hadde sjekket alt vi kunne, gjort det vi burde, likevel bet realiteten oss i rompa. Men vi fiksa det og kom ut litt sterke, litt tøffere og vel vitenden om at det meste ordner seg til slutt.
(ps – det hører med til historien at papps fikk visum samme dag på ambassaden og fikk bekreftet både der og ved ankomst i Vietnam to dager senere at han absolutt ikke trengte visum før han reiste)