Gamle skatter og nytt gull
Rett før sommeren ble det klart for meg at høsten skulle bli helt annerledes enn planlagt. Det var ingen fast jobb å komme tilbake til. Ganske skummelt. Men også en gyllen mulighet for å ta tempen på eget liv, egen kompetanse og egne verdier.
Hvem er jeg egentlig og hva drømmer jeg om? Hva vil gjøre meg lykkelig? Hva er jeg god på? Hva er min skatter??
Dette var spørsmål jeg måtte stille meg på veien til å skape en helt ny hverdag for meg selv. Det vanskeligste er å finne ut – hva er jeg god på? En nær venn fortalte meg en dag at hun hadde fått spørsmålet -«Hva er din x-faktor?». Det spørsmålet ble sittende igjen hos meg. Hva er min x-faktor? Jeg aner ikke. Virkelig ikke.
Så for å finne ut av det bestemte jeg meg for å grave i mine gamle skatter. Altså, hva er det jeg alltid har likt å gjøre. For det er jo gjerne sånn at det vi liker er vi, eller blir vi gode på. Det kaller jeg gamle skatter. For det er jo gjerne ting vi har glemt at vi liker, eller glemt at vi er gode på.
Det å finne tilbake til disse tingene gir så sykt mye energi. Det blir litt som «å finne igjen seg selv». For det er sikkert mange av dere som har det som meg, vi har tatt en retning her i livet. En retning som var riktig der og da – og sikkert er det enda. På veien blir noen ting borte. Og – ikke glem – noen ting bør bli borte. Men mange ting fortjener kanskje å bli.
Som mamma møter jeg ofte på det. Her i våres fikk ett av barna en hoppestrikk i bursdagsgave. Jeg ELSKET å hoppe strikk som barn. God var jeg og (rart hvordan det henger sammen….). Så da var det bare å hoppe i det. Charlie og Epla satt fremdeles i bena – men ikke i hodet. (For de av dere som ikke var like hoppestrikk gærne som meg, er det «rutiner» på strikkhopping). Selv om spretten var litt dårligere og rumpa litt tyngre – herremin så gøy som det var. Hvorfor har jeg sluttet å leke?
Så denne sommeren og høsten er det min oppgave å grave etter skatter i egen kompetanse og kunnskap. Og verdier. Det er viktig. Det er ingen lett øvelse, men det er ganske gøy. Se, jeg fant for eksempel igjen skrivegleden. Den hadde jeg glemt. Nå må jeg bare øve for å bli bedre.
På en sånn reise dukker også nytt gull opp. Jeg tok en yoga-utdannelse i høst, bare for min egen del. Absolutt ingen planer eller ønske om å undervise andre. Men vipps, ble den utdannelsen gull. Om to uker starter jeg undervisning på et nydelig nyoppstartet senter i nærområdet.
Selv om endring både er vondt og ofte dårlig timet gir det oss en gyllen mulighet til å lete etter gamle skatter og nytt gull i eget liv. Jeg liker den letingen så godt jeg, at jeg tror jammen jeg skal la det bli en del av høst-auditen min. Ja, den hvor jeg evaluerer livet mitt som et trafikklys.
Nei dere, dette kan bli en skikkelig god høst. Håper dere heier på meg. Jeg heier på dere!