Hverdagsliv / Mammalivet

Hun vinker i vinduet for siste gang….

Vi går inn i barnehagen, min klump i halsen er nok større enn hennes. Hun bærer på kaken hun har med, jeg bærer på gaver til de kjære ansatte som har fulgt oss gjennom et tiår. Det er fint og vemodig på en gang.

Jeg er vemodig av meg, og tar i meg i å si litt for mange ganger: «tenk…nå er det siste gang vi ….» Jeg synes det er litt rart å gjøre alle disse tingene en siste gang. Litt rart fordi vi har gjort det så lenge. Mest fordi det er trist. Jeg er så uendelig takknemlig for de årene vi har hatt, i det jeg kaller verdens beste barnehage. For herre min hatt så mye jeg har lært av å ha barna mine i en barnehage som behandler barn som mennesker, som likeverdige.

Jeg har lært å oppdra frittgående unger! De får teste grenser, gjør ting jeg egentlig synes er skummelt, men som de elsker og mester. Jeg har kommet inn i barnehagen for å finne den klumsete 3-åringen i toppen av epletreet. Plutselig var hun ikke klumsete lenger. De får øvd, utforsket og kjent på egne grenser.

Jeg har lært å snakke med barna og ikke til barna. Stille de gode spørsmål, tenke at de har like mye å lære meg som jeg har å lære de. Som fersk barnehagemor synes jeg det var rart at planer og kommunikasjon ikke var mer strukturert. Helt til jeg så og skjønte at de vil ikke planlegge, de vil følge opp det barna har energi på. Resultatet kunne være ukes-lange prosjekt om mark og innsikter, barnas rettigheter (som resulterte i bla: Mamma, du kan ikke bestemme over meg, alle barn har rett til å bestemme over egen kropp), solsystemet og en rekke andre morsomme mer og mindre nyttige ting. Men læring, mestring og motivasjon – check check check!

Jeg har lært å respektere barnas lek og tid. Jeg har lært at det er fint å banke på når barna leker bak lukkede dører. Jeg har lært at det ikke er greit å avbryte midt i lek, men la de få tid til å avslutte på en god måte.

Jeg har lært at å tvinge frem et unnskyld når urett er gjort bare virker mot sin hensikt. Det forvandler unnskyld til et tomt ord. at det er viktigere å snakke om hva som har skjedd og høre begge sider av saken og la barna fortelle med egne ord.

Jeg har lært at vi ikke skal fortelle barna hva de føler. Selv om jeg tenker de er sure, skal jeg ikke fortelle de det. Men jeg kan spørre hva som er galt.

Jeg har lært at det er helt greit å bruke tid på vinke i vinduet og lage hjerte, stjerne og krone i dugget fra pusten før jeg går. At det er greit å ta tre ekstra hoppekoser fra sofaen på avdelingen. Jeg har lært at jeg må gå selv om de gråter og stole på at det går over i trygge armer i barnehagen.

Jeg har lært så mye, og jeg er så evig takknemlig for tiden vi har hatt. Og derfor måtte jeg sitte i fem minutter og hente meg inn etter levering i barnehagen i dag. For nå har hun vinket i vinduet for siste gang.

Takk kjære barnehagen og alle dere som jobber der, for læring, for fine år og for trygghet, lek og masse kos!!! Vi kommer aldri til å glemme dere.