Hvor langt kan dine vinger ta deg?
I dag vil jeg dele en litt annerledes historie med dere. Det er skolestart, jobbstart, studiestart og en tøff tid for mange. Vi blir usikre på hva vi klarer og mange av oss søker til andre for bekreftelse. Dessverre er det ofte sånn at rosen, den glemmer vi, og de dårlige tilbakemeldingene blir sannheter. (les mine tanker om sannheter)Denne historien er en metafor (jeg elsker metaforer!!!) jeg bruker ofte for å sette fokus på hvilke tilbakemeldinger vi bør ta med oss videre. Prøv den som nattahistorie en kveld!
Lang inne i skogen bodde Samantha-Sommerfugl. Hun var nydelig, både på innsiden og utsiden. Hun var fargerik, morsom, snill og viljesterk. Samantha-Sommerfugl var så sterk. Ikke liten og sårbar som sommerfugler flest. Hun hadde et sterkt hode og en et sterk kropp.
Sommerfuglen hadde vokst opp i Blåbærskogen hvor de andre sommerfuglene var blå, gule og oransje, men ikke så mange rosa og fargerike som henne selv. Hun fikk mange komplimenter den lille jenta, for hun var så lett å like. Hun var omtenksom, brydde seg om alle og tok vare på alle de andre sommerfuglene rundt seg. Hun delte av sin godhet og sa alltid fine ting til de andre sommerfuglene, selv om de ikke hadde like fine vinger som henne eller var like flink til å fly.
En dag visste Samantha-Sommerfugl at nå var vingene hennes sterke nok til å ta henne utenfor Blåbærskogen. Det var på tide for henne å se verden. Hun var litt spendt der hun stod med den lille sekken sin og ga sommerfuglkyss til hele familien. Vi sees snart mine kjære, sa hun og var sterk selv om klumpen i halsen var stor og sommerfuglmammaen måtte tørke en tåre med vingen sin.
Hun fløy avgårde med sterke vinger, opp i den kalde, blå luften. Hun fløy over de grønne trærne hun kjente så godt, forbi vepsebolet til bestevennen sin, gjennom skyene hun pleide å leke gjemsel i. Hun tittet ned og så alt det hun kjente så godt forsvinne lenger og lenger unna. Hun var så spent på hva som ventet henne. Hvordan så de andre skogene ut? Kom hun til å få nye venner? Hvor lenge skulle hun bli borte? Hun både gruet og gledet seg.
Etter å ha flydde over fire fjelltopper, en bringebœrskog, en larveskog og et vann satt hun seg på et strå for å hvile. Da kom en gresshoppe bort til henne. «Hvem er du?» spurte gresshoppen. «Jeg heter Samantha-Sommerfugl, hvem er du?» «Jeg er Gisle-Gresselige-Gresshoppe» svarte han med en sur stemme. «Hvorfor er du her, du passer ikke inn. Vi liker ikke sommerfugler her hos oss. Dere bare skryter av fargene deres og fjonger dere». Samantha-Sommerfugl ble lei seg men la ordene fra Gisle-Gresselige-Gresshoppe i sekken sin. Hun spiste opp nisten sin og fløy videre.
Det var litt tyngre nå, for ordene til gresshoppen var ganske tunge i sekken. Etter nye to fjelltopper og en løvskog satte Samantha-Sommerfugl seg på en stein ved vannkanten. Da kom en klegg å satte seg. « Hei, jeg heter Klara-Klegg. hvor kommer du fra?» Jeg kommer fra Blåbærskogen seks fjelltopper, to vann og en larveskog unna” svarte Samantha-Sommerfugl. «Oi, du må være sterk og flink til å fly» svarte Klara-Klegg. «Jeg skulle ønske jeg hadde like sterke vinger som deg». Samantha-sommerfugl ble varm og glad over de gode ordene, pakket de sammen og la de i sekken før hun for avgårde på sitt eventyr. Sekken var litt lettere nå med de fine ordene fra Klara-Klegg. Hun merket at hun fløy både litt fortere og litt høyere enn i sted.
På veien møtte hun mange dyr, noen fortalte henne hvor flink, snill, omtenksom, smart, morsom og vakker hun var. Andre fortalte henne dumme ting, om at hun ikke klarte det hun ville, at hun var rar, annerledes. Alle ordene la hun i sekken sin.
Etter å ha flydd i fire sommerfuglår var sekken blitt så tung at hun nesten ikke kom over tretoppene på sine flyvninger. Hun ble fortvilet og gråt. For hver gang noen fortalte henne dumme ting, ble sekken tyngre og hun mistet troen på at hun skulle klare å fly hele veien til den store sommerfuglskogen. Jeg klarer det ikke, sa hun gråtende til seg selv. Jeg er svak, annerledes, klarer ingenting og INGEN liker meg.
Langt borte var minnene om alle de fine ordene som Klara-Klegg og mange av de andre dyrene på turen hadde sagt. Ikke fant hun de i sekken heller. Hun fant bare de dumme og slemme. Mens hun satt der å gråt kom en stor, vakker sommerfugl i alle regnbuens farger og satt seg ned ved siden av henne.
«Hvorfor gråter du vakre?» spurte den store, vise sommerfuglen. «Jeg klarer ikke fly mer. Sekken min er så tung, og alle forteller meg at jeg ikke er god nok, flink nok, vakker nok, smart nok eller utholdende nok. Ikke kommer jeg meg til sommerfuglskogen, og ikke vet jeg hvordan jeg skal orke å fly hjem.»
Den vise, fargerike sommerfuglen la de store varme vingene sine rundt henne. Jenta mi, sa hun. «Jeg vet akkurat hvordan du har det. Jeg har vært på samme reise. Nå skal du og jeg rydde litt». Rydde???? sa Samantha-Sommerfugl. Jeg har ikke reist på oppdagelsesferd borte fra mamma og pappa for å RYDDE!!!! «Jo kom nå, dette er en annen type rydding. Tøm sekken din».
Samantha-Sommerfugl gjorde som hun sa, utover bakken trillet alle ordene hun hadde samlet på veien. «Nå vil jeg at du tar alle de fine ordene du har samlet, de som betyr noe for deg og som får sommerfuglhjertet ditt til å flakse og legger i en haug. Så tar du alt som får sommerfuglhjertet til å gråte og som ikke gjør deg glad i en annen haug.»
Samantha-Sommerfugl gjorde som den vise sommerfuglen sa. Til slutt hadde hun en stor og en liten haug. Den lille haugen var grå og trist og fikk Samantha til å gråte. Hvordan kunne den haugen være så liten? Den gjorde jo sekken så tung og hjertet så trist. Den fikk vingene mine til å falme! «Det er fordi disse ordene er tunge som sten. Og nå vil jeg at du putter alle de fine ordene fra den store haugen oppi sekken igjen også kaster du de andre» sa den vise.
Samantha gjorde det, og var overrasket over hvor mange fine ord hun hadde fått – hun hadde jo ikke funnet noen av de i sekken sin når hun trengte de. Tingen er, sa den vise sommerfuglen, at de dumme ordene er fryktelig tunge, og de gjemmer alle de fine ordene inne i sekken, så de er å finne. Samantha så forundret på henne. «Men, det du skal huske på, er at du selv velger hva du putter oppi sekken din! Du kan velge å fylle den med fine tanker og ord, som gjør det lett og morsomt å fly, eller du kan fylle den med negative ord og tanker, som gjør det mye vanskeligere å ha en fin flytur og å nå målet.»
Med denne visdommen fløy den vakre rosa sommerfuglen videre på sine eventyr. Og gjett om hun hadde mye å fortelle når hun kom hjem.
Hva fyller du din sekk med? Fyll den med gode tanker og positive ord det er de som får vingene dine til å spre seg og ta deg akkurat dit du vil.
Denne historien ble skrevet som en tale til en jente som betyr uendelig mye for meg. Talen ble senere delt med barnasplattform. Altså, metaforen er godt testet og gjennomprøvd. Prøv den du og!