Jeg kjenner lusa på gangen!
Altså, dette er ikke et innlegg jeg hadde planlagt å skrive. Men så kommer virkeligheten og banker på og planer endres.
Jeg hadde ikke tenkt å skrive dette, fordi hvor interessant er det liksom å lese om lus! Det er jo faktisk bare ekkelt! Jeg begynner å klø bare av tanken. Dessuten er det jo ikke bra timing, sånn strategisk, for det er jo ikke lenge siden det var nasjonal lusekampanje, så alle små og store hoder skal være tomme for de usedvanlige ekle og irriterende krypene. Men det kan jeg fortelle deg – det er de ikke!!
For fjerde gang på ca ett år ble legging og kveldsrutiner i går byttet ut med lusekur og en uhorvelig mengde klesvask og sengeskift. Med tilhørende klaging, lugging og oljefett-hår i dag tidlig (dere som har vært der vet hva jeg snakker om). Vi fant lus. Og jeg lover deg, det er ikke lenge siden vi sjekket sist – det var jo nasjonal kampanje. Og å sjekke lus, det har vi blitt ganske gode på.
Så hvorfor i all verden skriver jeg om dette. Jo, på grunn av skammen. Altså, jeg eier ikke skam når det kommer til lus. Så fort jeg finner en liten uinvitert gjest i et av bustehodene i heimen går det melding ut til alle vi har vært i kontakt med siste tiden. Men jeg opplever mye skam rundt om kring. Først og fremst blir barna altså så flaue og sinte og lei seg. «Ikke si det til noen mamma». Men det må jeg jo. For det eneste vi vet heeeelt sikkert med lus, er vi ikke er alene om å ha det (ja, også vet vi helt sikkert at det er sjukt irriterende og ganske ekkelt med lus da).
Helt seriøst, med så mye lus som nyter godt i bustete småbarnshoder om dagen så velger jeg å tro det er mye skam. Foreldre som finner lus, fjerner og ikke sier ifra. Eller familier som lukker øynene når barnehage eller skole forteller om tilfeller av lus og tenker «det gjelder ikke oss – vi klør ikke». For hvis alle hadde sjekket, informert og fjernet, hadde da problemet vært så stort?
Før sommeren kapitulerte vi å reiste på luseklinkikken – ja tenkt det finnes en egen klinikk (www.luseklinkikken.no). Da hadde vi hatt en evig runddans med lus. Vi trengte å sjekke at vi helt sikkert var lusefrie før ferien. Det var vi – hurra. Men lykken varte altså ikke lenge. I går var det på´n igjen.
Så jeg slår et slag for åpenhet – hvis alle informerer er det lettere å ta tak i sjekken. For herremin, det er pes å sjekke lus. Det tar tid, det er kjedelig og det er vanskelig (herregud så små de er når du tar det tidlig).
Jeg har etterspurt innsats fra Helsestasjon og helsesøter på skole og barnehage, uten noe som helst resultat. Så da er det opp til oss foreldre! Så det er bare å finne frem kammen, balsamen (tips er nemlig å spraye håret med litt vann med balsam i mens du sjekker – da blir lusen treig så den er lettere å finne). I mellomtiden vurderer jeg å kjøpe aksjer i lusemiddel-firma – det MÅ jo være god business.
Til neste gang,
Marte
XoX
PS: bli gjerne med tettere innpå og følg meg på instagram og facebook
Pps: På luseklinikken fortalte de at lus har blitt et stort problem på ungdsomsskolen og til og med videregående. Rett og slett fordi skammen er så stor og ingen vil innrømme at de har lus. La oss bli kvitt skammen a!