Rase – en rapport
I den tidligere omtalte bokklubben min leste vi før sommeren boken Rase av Monica Isakstuen. En fascinerende bok om en kone og mor som virkelig gjør så godt hun kan, men som til stadighet overvinnes av egne, destruktive tanker.
Hovedpersonen ønsker alt og alle rundt seg godt. Hun mener godt og jobber så iherdig med å få flyt i hverdagen. Være tilstede, være raus, morsom og varm. Men hun får det ikke til. Rasen, sinne, utålmodigheten kommer å tar henne før hun rekker ta seg sammen. Utrolig gjenkjennbart. Det er det som gjør boken så god, og samtidig så forferdelig.
Når jeg sier boken er forferdelig mener jeg ikke som i dårlig. Men jeg må innrømme, jeg fikk det faktisk ganske dårlig av denne boken. Nettopp fordi jeg kjente meg igjen. Jeg opplever at Isakstuen setter ord på noe jeg tror de fleste av oss kjenner seg igjen i, men som er vondt og som vi egentlig ikke ønsker, hverken for oss selv eller de rundt oss.
Jeg hørte denne boken på lydbok i bilen til og fra jobb. Og jeg ble rett og slett litt mørk til sinns. Selv om endel av handlingene og tankene til hovedpersonen var langt utenfor de rammene jeg selv operer innenfor, var mønstrene, de lite hensiktsmessige tankene og handlingene så gjennkjenbare. Og ikke av typen jeg vil kjenne igjen.
Dette var for meg overhodet ikke en feel-good bok, men likevel en viktig bok. Mest fordi den setter ord på mye av det som er virkelig vanskelig i foreldrerollen. For ingen er perfekte, men vi gjør alle så godt vi kan med de ressursene vi har.
Ta vare på deg selv og de du er glad i. Og plukk opp en bok!
Til neste gang,
Marte
XoX
PS: bli gjerne med tettere innpå og følg meg på instagram og facebook