Sannheten om sannheter
Når jeg var barn hørte jeg bestandig at jeg pratet så mye. Jeg fikk, og tok, rollen som skravlehøne. I dag sitter ofte igjen med en bismak etter sosiale settinger …har jeg pratet for mye? …tatt for stor plass? Jeg føler det er mitt ansvar å fylle stillheten, men jeg er ikke så komfortabel med det. Likevel blir det sånn, fordi jeg = skravlehøne
Som voksen har jeg skjønt koblingen mellom jeg rollen jeg fikk og rollen jeg til stadighet tar: Jeg lever opp til alles (også mine egne) forventinger. Jeg ble fortalt så ofte at jeg ER så glad i å prate at for meg ble det en sannhet.
Etter at jeg ble mamma har jeg blitt bevisst hva som blir ”sannheter” for barna mine. Hva gjør det med barna når jeg, i et dårlig øyeblikk, sier ”du er så masete”? Når jeg har sagt det mange nok ganger blir dette en sannhet. Da vil sannsynligheten være stor for at de går gjennom livet vel vitende om at de ER masete. Så tenk på hva forskjellen vil være når jeg sier ”akkurat nå opplever jeg at du maser og jeg vil gjerne at du venter litt”. Da er tilbakemeldingen situasjonsbetinget, og ikke LIK de som menneske.
Disse ”sannhetene” er ypperlig grobunn for både flink-pike og tøff-gutt syndromene. ”Så flink du er ” sier jeg i beste mening når barna har fått til noe. Til og med når de SPISER hender det de får høre at de er flinke, enda det er en livsnødvendighet. Og gutta, de er tøffe når de vinker fra toppen av epletreet. ”Du er tøff du.” Intensjonen er god. Men jeg vil ikke at barna skal gå rundt med en overbevisning hele livet at de MÅ være flinke eller tøffe for å være vellykkede. Eller tro at de er masete eller pratsomme fordi jeg har sagt det for mange ganger…….
Hva mener jeg med sannheter:
Når vi får høre fra andre hva vi er gode på, dårlige på eller hvordan vi ER mange nok ganger (eller tidlig nok i livet), blir dette en sannhet som vi tror på. Slike sannheter eller overbevisninger er med på å gjøre oss til de vi er, de er grunnsteinene til hva vi synes er viktig og de er med å danne grunnlaget for de verdiene vi tar med oss gjennom livet.
Mine ledestjerner:
- Unngå å si ”du ER..” og gi heller ros/kjeft/tilbakemelding som er situasjonsbetinget. Altså er det situasjonen jeg gir tilbakemelding på, ikke mennesket.
- La barna være med å bestemme hva som er viktig, hva som er gøy, hva som gjør de triste etc. På denne måten lærer barna å forstå hva som er riktig for de, ikke for oss. Det gjør det lettere å vite hva de skal tro på, hva de vil og hvem de vil være.
- Annerkjenn at hva som er viktig/gøy etc er ulikt for ulike mennesker og situasjoner. Hvis vi som barn har muligheten til å forstå at alle mennesker er ulike, og det er både greit og fint, tror jeg det vil være lettere å akseptere både andre og seg selv.